Litt av hvert

Den siste uken har gaatt utrolig fort, faktisk de siste to. Naa begynner jeg nesten bli litt nervoes for hva jeg faar gjort foer jeg reiser hjem. Paa den ene siden er det kort tid, men paa den andre siden begynner jeg aa glede meg litt til aa bli ferdig. Selv om det er spennende og nytt og kathmandu er en fantastisk by, er skole naa en gang skole. Og det er merkelig aa ikke faa mine vante to maaneder i Bergen i aar. Sommeren blir ikke den samme uten en stor mengde aldrene bergensere. Men jeg faar i det minste min daglige dose regn. En stund trodde jeg regntiden var over, men det var bare tull.

Min nye venn har introdusert meg til flere familier som jeg intervjuer. Noekkelen til alt er aa bli introdusert, og naa staar intervjuene i koe. Til tider foeles det som jeg ikke laerer saa mye av intervjuene, men det er paa bedringens vei. Naar man studerer endringer og folk sier; 'ting er saan som det alltid har vaert og i morgen kommer det til aa vaere det samme', er det litt begrenset hva man kan trekke fra det. Men det er heldgvis noen som reflekterer litt mer. Noen av intervjuene er bare goy og ender opp med at vi generelt snakker om tingenes tilastand mer enn det vi egentlig 'skal' snakke om.

Jeg er kjempefascinert av Nepal naa: historie, politikk, menneskene (folkegrupper og kaster), den oekonomiske utvilkingen etc. Det er helt utrolig hvor skjevt pengene er fordelt. Kathmandu har masse penger og resten av landet ingen. Man kan ikke sammenligne de to. Leser masse om historie og samfunnsutvikling og det er ganske engasjerende.
Naar folk spoer hvordan ting er i Norge blir jeg nesten litt flau innimellom. Alt fra gratis utdannelse og studielaan til 'er det sant at de gamle blir puttet i egne hus?'
Velferdsstat skal ikke undervurderes, men folk blir ogsaa sjokkert naar de hoerer hva man betaler i skatt.

Naar man moeter folk paa den rette maate (gjennom noen andre) er de fantastisk soete, og gjestfrie. Folk gir meg gaver og mat naar jeg intervjuer dem, og jeg foeler meg mer som en gjest enn som en som gjoer skolearbeid.
Har blitt gode venner med den ene familien og var paa lunsj der i gaarfor aa moete datteren. Har faat klar beskjed om at neste gang jeg kommer til Nepal skal jeg ikke bo paa hotell, de holder jo paa aa bygge hus saa jeg skal selvfoelgelig bo hos dem. Soennen hentet meg paa motorsykkel, kan ikke si jeg foelte meg helt trygg. Trafikken her er ganske crazy, men det ser ut som om de vet hva de gjoer.

Eller har jeg faatt en ny, stor respekt for eldre mennesker i Kathmandu;
- Lahmos mor paa 65 (en liten tibetansk dame uten tenner i overkjeven ifoert tibetansk folkedrakt og rosa tennissokker) hadde en fantastisk oppvisning paa hvordan hun sloss med politiet under en demonstrasjon forrige uke foer hun endte i varetekt.
- Min nye venn, Bhai Raja Bajracharya, holder paa aa bygge seg et nytt hus, han leier ut de underste etasjene, men beholder penthousen til seg selv. Det er sjette og syv
ende etasje i et hus uten heis med bratte trapper. Jeg ble sliten av aa gaa opp og dette er en mann paa 70, han ser tydeligvis lyst paa sin fremtidige helse

Har nesten ikke faatt gjort noe av de 'ikke-faglige'tingene jeg hadde tenkt aa gjoere. Utsatte trekkingen til jeg begynte aa faa daarlig tid og det er for mye vann til rafting og kajakk. Eneste man kan gjoere er aa komme tilbake noe jeg hele tiden blir spurt naar kommer til aa skje. Det var akkurat det samme i Tanzania. Jeg vet jeg kommer tilbake, men er det vanlig aa planlegge neset besoek foer man er ferdig med det naarvaerende?

Jeg bare lurer...

Har jeg vaert her litt lenge naar jeg pruter paa 10 rupi for saa a huske at det er snakk om en krone?

Min nye venn

Jeg har blitt 'adoptert'av en 70 aar gammel pensjonert nepalsk laerer med litt for mye fritid og lyst til aa hjelpe. Men jeg klager ikke... Plutselig har jeg en mann som finner alle menneskene jeg trenger aa snakke med. Etter aa ha sullet rundt, lettere forvirret uten helt aa vite hva jeg gjoer paa i en maaned har ting endelig snudd. Etter en prat med en av arkitektur professorene paa universitetet paa soendag og en formiddag med min nye beste venn ser det definitivt lyst ut.
Og i dag fikk jeg endelig tak i noe kartmateriale som har tatt med ca, du gjettet det, en maaned aa faa fingrene i. Og det er ikke hvilke som helst kart, de er kopiert ved hjelp av lysoemfintlig papir og en takterasse. Saann gjoer man det paa offentlige kontor i Nepal. Ingen snakket engelsk, ikke en gang mannen som hjalp meg. Jeg ble plassert i hans varetekt, kjoert til rett sted og brukte to timer paa forvirret foelge ham opp og ned trapper fra kontor til kontor uten aa vite helt hva som skjedde foer vi endte opp paa takterassen. Alle andre visste hva som skjedde uten meg, jeg var dagensunderholdning for alle som ventet i koe.
I morgen skal jeg moete min nye mentor og vi skal lage en intervju-plan for de neste tre ukene. Jeg har faatt i 'lekse' aa lage en skisse av hvordan intervjuene skal vaere og den skal jeg proeve ut i morgen paa hans familie. Han er litt overengajsert (med fare for aa ende paa grensen til slitsom) i oppgaven min, men jeg tar i mot engasjementet med glede, og skal nok klare aa styre det i den retningen jeg skal.

Who do you know?

I det siste har jeg laert hvordan man kommer noen vei i Nepal; man maa kjenne mennesker. Man kan ikke bare ringe til et kontor og forvente at de gidder snakke med deg, man maa kjenne noen.
Jeg trengte noen papirer fra department of archeaology, det gikk for seg saan; jeg snakket med Mahendra, en tidligere phd student fra NTNU. Han ringte en av sine medarbeidere. Vi gikk til hennes kontor. Hun ringte en venn, vi gikk til hans kontor. Han hadde en venn paa department of archeaology og ringte ham. Vi gikk til hans kontor, han fulgte oss til en annen mann som ikke var den rette, men kjente den rette. Den rette mannen var ute, jeg maate komme tilbake to timer senere. Jeg kom tilbake, manne jeg brukte fire timer paa aa finne var en tidligere master of urban ecological planning student fra ntnu...
I gaar spiste jeg middag hos Pranita sin familie. Etter ca fem minutter spurte faren 'who do you know?' Jeg sa jeg ikke riktig kjente noen, han sa 'there has to be someone, let me make a phonecall'. I morgen skal jeg moete en mann som vet det meste om det jeg vil vite. Saa enkelt kan det gjoeres naar man bare kjenner noen.

Dette er noe som gaar igjen pa alle felt. Lhamo, tolken min, er tibetansk, men foedt i Nepal og har aldri vaert i Tibet. More maatte flykte hit fra Tibet, og kan aldri reise tilbake. Lhamo vil aldri bli sett som noe annet en tibetansk og har ikke citizenship i Nepal. Hun har heller ikke noe pass, hverken fra nepal eller tibet, og uten et pass kan hun ikke reise noe sted. Hun sier selv at hun nok aldri kommer til aa faa det heller, hun kjenner ikke de rette menneskene. Og naar man ikke gjoer det maa man ut med latterlig store summer i bestikkelser og man faar beskjed om at om man bare tilbringer natten med mannen paa kontoret skal han se hva han kan ordne... Ting er litt anderledes her kan man si.

Hvis man kjenner de rette kan man faa baade land og hus, hvis ikke blir man stuck der man er. Pranita analyserer et boligprosjekt der fattige mennesker paa grunn av et veiprosjekt skulle flyttes fra et omraade til et forbedret der de skulle faa nye hus. Etterhvert skulle de gaa fra aa leie til aa eie og det var veldig gunstige betingelser. I dag bor de fattigste fortsatt der de bodde for ti aar siden (ingen vei har blitt bygget) mens halvparten av de nye fine husenen er befolket av rikere mennesker som kjente de rette menneskene.

Nepal hadde valg for tre maaneder siden, og landet skal faa sin foerste regjering siden monarkiet ble avskaffet. Det er tre partier som skal bli enig om hvordan man skal danne regjeringen. Det stoerste er maoist partiet som i mange aar har drevet peoples war (av andre sett som geriljakrig). Det eneste som skjer er at de sier at 'naa skal vi snakke'. Folk er frustrerte, det er streiker og demonstrasjoner hele tiden. Politiet staar og ser paa og vet ikke hva de skal gjoere. En junior politimann tjener 3000 rupi (300 kroner) i maanenden og kan ikke forsoerge en familie om han ikke tar imot bestikkelser. Det er ingen som vet hva som kommer til aa skje, og i mellomtiden staar folk i koe i 12 timer for aa fylle bensintanken.