Who do you know?

I det siste har jeg laert hvordan man kommer noen vei i Nepal; man maa kjenne mennesker. Man kan ikke bare ringe til et kontor og forvente at de gidder snakke med deg, man maa kjenne noen.
Jeg trengte noen papirer fra department of archeaology, det gikk for seg saan; jeg snakket med Mahendra, en tidligere phd student fra NTNU. Han ringte en av sine medarbeidere. Vi gikk til hennes kontor. Hun ringte en venn, vi gikk til hans kontor. Han hadde en venn paa department of archeaology og ringte ham. Vi gikk til hans kontor, han fulgte oss til en annen mann som ikke var den rette, men kjente den rette. Den rette mannen var ute, jeg maate komme tilbake to timer senere. Jeg kom tilbake, manne jeg brukte fire timer paa aa finne var en tidligere master of urban ecological planning student fra ntnu...
I gaar spiste jeg middag hos Pranita sin familie. Etter ca fem minutter spurte faren 'who do you know?' Jeg sa jeg ikke riktig kjente noen, han sa 'there has to be someone, let me make a phonecall'. I morgen skal jeg moete en mann som vet det meste om det jeg vil vite. Saa enkelt kan det gjoeres naar man bare kjenner noen.

Dette er noe som gaar igjen pa alle felt. Lhamo, tolken min, er tibetansk, men foedt i Nepal og har aldri vaert i Tibet. More maatte flykte hit fra Tibet, og kan aldri reise tilbake. Lhamo vil aldri bli sett som noe annet en tibetansk og har ikke citizenship i Nepal. Hun har heller ikke noe pass, hverken fra nepal eller tibet, og uten et pass kan hun ikke reise noe sted. Hun sier selv at hun nok aldri kommer til aa faa det heller, hun kjenner ikke de rette menneskene. Og naar man ikke gjoer det maa man ut med latterlig store summer i bestikkelser og man faar beskjed om at om man bare tilbringer natten med mannen paa kontoret skal han se hva han kan ordne... Ting er litt anderledes her kan man si.

Hvis man kjenner de rette kan man faa baade land og hus, hvis ikke blir man stuck der man er. Pranita analyserer et boligprosjekt der fattige mennesker paa grunn av et veiprosjekt skulle flyttes fra et omraade til et forbedret der de skulle faa nye hus. Etterhvert skulle de gaa fra aa leie til aa eie og det var veldig gunstige betingelser. I dag bor de fattigste fortsatt der de bodde for ti aar siden (ingen vei har blitt bygget) mens halvparten av de nye fine husenen er befolket av rikere mennesker som kjente de rette menneskene.

Nepal hadde valg for tre maaneder siden, og landet skal faa sin foerste regjering siden monarkiet ble avskaffet. Det er tre partier som skal bli enig om hvordan man skal danne regjeringen. Det stoerste er maoist partiet som i mange aar har drevet peoples war (av andre sett som geriljakrig). Det eneste som skjer er at de sier at 'naa skal vi snakke'. Folk er frustrerte, det er streiker og demonstrasjoner hele tiden. Politiet staar og ser paa og vet ikke hva de skal gjoere. En junior politimann tjener 3000 rupi (300 kroner) i maanenden og kan ikke forsoerge en familie om han ikke tar imot bestikkelser. Det er ingen som vet hva som kommer til aa skje, og i mellomtiden staar folk i koe i 12 timer for aa fylle bensintanken.