Min nye venn

Jeg har blitt 'adoptert'av en 70 aar gammel pensjonert nepalsk laerer med litt for mye fritid og lyst til aa hjelpe. Men jeg klager ikke... Plutselig har jeg en mann som finner alle menneskene jeg trenger aa snakke med. Etter aa ha sullet rundt, lettere forvirret uten helt aa vite hva jeg gjoer paa i en maaned har ting endelig snudd. Etter en prat med en av arkitektur professorene paa universitetet paa soendag og en formiddag med min nye beste venn ser det definitivt lyst ut.
Og i dag fikk jeg endelig tak i noe kartmateriale som har tatt med ca, du gjettet det, en maaned aa faa fingrene i. Og det er ikke hvilke som helst kart, de er kopiert ved hjelp av lysoemfintlig papir og en takterasse. Saann gjoer man det paa offentlige kontor i Nepal. Ingen snakket engelsk, ikke en gang mannen som hjalp meg. Jeg ble plassert i hans varetekt, kjoert til rett sted og brukte to timer paa forvirret foelge ham opp og ned trapper fra kontor til kontor uten aa vite helt hva som skjedde foer vi endte opp paa takterassen. Alle andre visste hva som skjedde uten meg, jeg var dagensunderholdning for alle som ventet i koe.
I morgen skal jeg moete min nye mentor og vi skal lage en intervju-plan for de neste tre ukene. Jeg har faatt i 'lekse' aa lage en skisse av hvordan intervjuene skal vaere og den skal jeg proeve ut i morgen paa hans familie. Han er litt overengajsert (med fare for aa ende paa grensen til slitsom) i oppgaven min, men jeg tar i mot engasjementet med glede, og skal nok klare aa styre det i den retningen jeg skal.