Litt av hvert

Den siste uken har gaatt utrolig fort, faktisk de siste to. Naa begynner jeg nesten bli litt nervoes for hva jeg faar gjort foer jeg reiser hjem. Paa den ene siden er det kort tid, men paa den andre siden begynner jeg aa glede meg litt til aa bli ferdig. Selv om det er spennende og nytt og kathmandu er en fantastisk by, er skole naa en gang skole. Og det er merkelig aa ikke faa mine vante to maaneder i Bergen i aar. Sommeren blir ikke den samme uten en stor mengde aldrene bergensere. Men jeg faar i det minste min daglige dose regn. En stund trodde jeg regntiden var over, men det var bare tull.

Min nye venn har introdusert meg til flere familier som jeg intervjuer. Noekkelen til alt er aa bli introdusert, og naa staar intervjuene i koe. Til tider foeles det som jeg ikke laerer saa mye av intervjuene, men det er paa bedringens vei. Naar man studerer endringer og folk sier; 'ting er saan som det alltid har vaert og i morgen kommer det til aa vaere det samme', er det litt begrenset hva man kan trekke fra det. Men det er heldgvis noen som reflekterer litt mer. Noen av intervjuene er bare goy og ender opp med at vi generelt snakker om tingenes tilastand mer enn det vi egentlig 'skal' snakke om.

Jeg er kjempefascinert av Nepal naa: historie, politikk, menneskene (folkegrupper og kaster), den oekonomiske utvilkingen etc. Det er helt utrolig hvor skjevt pengene er fordelt. Kathmandu har masse penger og resten av landet ingen. Man kan ikke sammenligne de to. Leser masse om historie og samfunnsutvikling og det er ganske engasjerende.
Naar folk spoer hvordan ting er i Norge blir jeg nesten litt flau innimellom. Alt fra gratis utdannelse og studielaan til 'er det sant at de gamle blir puttet i egne hus?'
Velferdsstat skal ikke undervurderes, men folk blir ogsaa sjokkert naar de hoerer hva man betaler i skatt.

Naar man moeter folk paa den rette maate (gjennom noen andre) er de fantastisk soete, og gjestfrie. Folk gir meg gaver og mat naar jeg intervjuer dem, og jeg foeler meg mer som en gjest enn som en som gjoer skolearbeid.
Har blitt gode venner med den ene familien og var paa lunsj der i gaarfor aa moete datteren. Har faat klar beskjed om at neste gang jeg kommer til Nepal skal jeg ikke bo paa hotell, de holder jo paa aa bygge hus saa jeg skal selvfoelgelig bo hos dem. Soennen hentet meg paa motorsykkel, kan ikke si jeg foelte meg helt trygg. Trafikken her er ganske crazy, men det ser ut som om de vet hva de gjoer.

Eller har jeg faatt en ny, stor respekt for eldre mennesker i Kathmandu;
- Lahmos mor paa 65 (en liten tibetansk dame uten tenner i overkjeven ifoert tibetansk folkedrakt og rosa tennissokker) hadde en fantastisk oppvisning paa hvordan hun sloss med politiet under en demonstrasjon forrige uke foer hun endte i varetekt.
- Min nye venn, Bhai Raja Bajracharya, holder paa aa bygge seg et nytt hus, han leier ut de underste etasjene, men beholder penthousen til seg selv. Det er sjette og syv
ende etasje i et hus uten heis med bratte trapper. Jeg ble sliten av aa gaa opp og dette er en mann paa 70, han ser tydeligvis lyst paa sin fremtidige helse

Har nesten ikke faatt gjort noe av de 'ikke-faglige'tingene jeg hadde tenkt aa gjoere. Utsatte trekkingen til jeg begynte aa faa daarlig tid og det er for mye vann til rafting og kajakk. Eneste man kan gjoere er aa komme tilbake noe jeg hele tiden blir spurt naar kommer til aa skje. Det var akkurat det samme i Tanzania. Jeg vet jeg kommer tilbake, men er det vanlig aa planlegge neset besoek foer man er ferdig med det naarvaerende?

Jeg bare lurer...

Har jeg vaert her litt lenge naar jeg pruter paa 10 rupi for saa a huske at det er snakk om en krone?

Min nye venn

Jeg har blitt 'adoptert'av en 70 aar gammel pensjonert nepalsk laerer med litt for mye fritid og lyst til aa hjelpe. Men jeg klager ikke... Plutselig har jeg en mann som finner alle menneskene jeg trenger aa snakke med. Etter aa ha sullet rundt, lettere forvirret uten helt aa vite hva jeg gjoer paa i en maaned har ting endelig snudd. Etter en prat med en av arkitektur professorene paa universitetet paa soendag og en formiddag med min nye beste venn ser det definitivt lyst ut.
Og i dag fikk jeg endelig tak i noe kartmateriale som har tatt med ca, du gjettet det, en maaned aa faa fingrene i. Og det er ikke hvilke som helst kart, de er kopiert ved hjelp av lysoemfintlig papir og en takterasse. Saann gjoer man det paa offentlige kontor i Nepal. Ingen snakket engelsk, ikke en gang mannen som hjalp meg. Jeg ble plassert i hans varetekt, kjoert til rett sted og brukte to timer paa forvirret foelge ham opp og ned trapper fra kontor til kontor uten aa vite helt hva som skjedde foer vi endte opp paa takterassen. Alle andre visste hva som skjedde uten meg, jeg var dagensunderholdning for alle som ventet i koe.
I morgen skal jeg moete min nye mentor og vi skal lage en intervju-plan for de neste tre ukene. Jeg har faatt i 'lekse' aa lage en skisse av hvordan intervjuene skal vaere og den skal jeg proeve ut i morgen paa hans familie. Han er litt overengajsert (med fare for aa ende paa grensen til slitsom) i oppgaven min, men jeg tar i mot engasjementet med glede, og skal nok klare aa styre det i den retningen jeg skal.

Who do you know?

I det siste har jeg laert hvordan man kommer noen vei i Nepal; man maa kjenne mennesker. Man kan ikke bare ringe til et kontor og forvente at de gidder snakke med deg, man maa kjenne noen.
Jeg trengte noen papirer fra department of archeaology, det gikk for seg saan; jeg snakket med Mahendra, en tidligere phd student fra NTNU. Han ringte en av sine medarbeidere. Vi gikk til hennes kontor. Hun ringte en venn, vi gikk til hans kontor. Han hadde en venn paa department of archeaology og ringte ham. Vi gikk til hans kontor, han fulgte oss til en annen mann som ikke var den rette, men kjente den rette. Den rette mannen var ute, jeg maate komme tilbake to timer senere. Jeg kom tilbake, manne jeg brukte fire timer paa aa finne var en tidligere master of urban ecological planning student fra ntnu...
I gaar spiste jeg middag hos Pranita sin familie. Etter ca fem minutter spurte faren 'who do you know?' Jeg sa jeg ikke riktig kjente noen, han sa 'there has to be someone, let me make a phonecall'. I morgen skal jeg moete en mann som vet det meste om det jeg vil vite. Saa enkelt kan det gjoeres naar man bare kjenner noen.

Dette er noe som gaar igjen pa alle felt. Lhamo, tolken min, er tibetansk, men foedt i Nepal og har aldri vaert i Tibet. More maatte flykte hit fra Tibet, og kan aldri reise tilbake. Lhamo vil aldri bli sett som noe annet en tibetansk og har ikke citizenship i Nepal. Hun har heller ikke noe pass, hverken fra nepal eller tibet, og uten et pass kan hun ikke reise noe sted. Hun sier selv at hun nok aldri kommer til aa faa det heller, hun kjenner ikke de rette menneskene. Og naar man ikke gjoer det maa man ut med latterlig store summer i bestikkelser og man faar beskjed om at om man bare tilbringer natten med mannen paa kontoret skal han se hva han kan ordne... Ting er litt anderledes her kan man si.

Hvis man kjenner de rette kan man faa baade land og hus, hvis ikke blir man stuck der man er. Pranita analyserer et boligprosjekt der fattige mennesker paa grunn av et veiprosjekt skulle flyttes fra et omraade til et forbedret der de skulle faa nye hus. Etterhvert skulle de gaa fra aa leie til aa eie og det var veldig gunstige betingelser. I dag bor de fattigste fortsatt der de bodde for ti aar siden (ingen vei har blitt bygget) mens halvparten av de nye fine husenen er befolket av rikere mennesker som kjente de rette menneskene.

Nepal hadde valg for tre maaneder siden, og landet skal faa sin foerste regjering siden monarkiet ble avskaffet. Det er tre partier som skal bli enig om hvordan man skal danne regjeringen. Det stoerste er maoist partiet som i mange aar har drevet peoples war (av andre sett som geriljakrig). Det eneste som skjer er at de sier at 'naa skal vi snakke'. Folk er frustrerte, det er streiker og demonstrasjoner hele tiden. Politiet staar og ser paa og vet ikke hva de skal gjoere. En junior politimann tjener 3000 rupi (300 kroner) i maanenden og kan ikke forsoerge en familie om han ikke tar imot bestikkelser. Det er ingen som vet hva som kommer til aa skje, og i mellomtiden staar folk i koe i 12 timer for aa fylle bensintanken.

Yoga

Froeken Skjold har naa vaert og meldt seg paa sitt livs foerste yoga time (hvis man ser bort fra et heller mislykket forsoek paa noe power yoga i Koebenhavn). Jeg ble forsoekt overtalt til aa begynne pa meditasjon, men selv om jeg kanskje mister sjansen til aa finne meg selv paa et mer spirituelt plan, tror jeg at jeg holde meg til yogaen. Tror det kan bli interessant nok med tanke paa at jeg er utrolig stiv, har daarlig balanse, lite grasios og nevnte jeg at jeg er utrolig stiv?
Dette kommer som et resultat av at jeg har en ny og anderledes foelelse som heter 'jeg savner aa trene'. Kroppen min klager og sier den vil gaa paa step. I en by som er for forurenset til at man kan jogge (siden man bruker inhalator bare man gaar) og som ikke har noen saerlig groent arealer (skog, park e.l.) man kan bevege seg i blir det mindre aktivitet enn oensket. Og ja, det er mange fjell, men de er langt bak masse forurensing og regnskyer og man kan ikke se dem. Jeg vet Himalaya er her, men bare fordi jeg har hoert det. Saa jeg krysser fingrene for at yoga er noe for meg og at jeg dermed har en fritidsaktivitet.
Det naermer seg forresten 4 uker siden jeg reiste hjemmefra. Det har gaat kjempefort samtidig som det foeles som en evighet.

Se alltid lyst paa livet

Streiken er over og tolken er paa vei...
Solen skinner og i gaar ble jeg solbrent paa leggene...
Jeg fikk A paa eksamen...
Kan det bli bedre?
Gleder meg til aa 'gaa ut i felten' med tolken min i dag!

Status fra Kathmandu;

- boss problemene er over, gatene ryddet og lukten nesten borte. Men heldigvis kommer det nytt boss hver dag som det av og til tar litt tid aa rydde bort. Kuene surmuler paa grunn av mangel pa snacks, men ellers er de fleste fornoyd.
- streik i kollektiv trafikken skaper mangel paa tolk. Ingen kommer noen steder som de ikke kan gaa hvis de ikke har sin egen bil(eller ta taxi, men det er en luksus for de faerreste). Tolken min kommer seg ingen vei og jeg venter i spenning hver morgen paa om hun kommer i dag. Litt vanskelig aa lage en plan for dagen nar man ikke vet hva den bringer... Grunnen til steiken er at bensinprisen naa er 120 rupi per liter (ca 12 kroner, en over gjennomsnitt maanedsloenn er 20000 rupi, 2000 kroner) og de vil sette opp prisen paa transport, men folk har ikke raad til det
- to maaneder etter valget staar Nepal fortsatt uten en regjering. Ingen klarer aa bli enig om noen ting og absolutt ingenting skjer politisk utenom at alle sier at naa har de begynt a snakke.
- det er demonstrasjoner for et eller annet hver dag og politiet rykker mannsterke ut i gaten. Det er merkelig naar man ikke blir betrygget av aa se politi, men heller snur og gaar en annen vei.
- jeg har en venn! Pranita har endelig blitt gerdig med 2000 familibesoek hun skulle gjennom og det er topp. Utrolig digg aa ha en aa snakke fag med, og selvfolgelig andre ting ogsaa. Vi laget noen supre planer i gaar, saa dette blir bra. Paa fredag skal hun og mannen ta meg out clubbing. Gleder meg til aa se hvor man gaar ut i Kathmandu og hva man gaar med.

Det var saann cirka det tror jeg. Naa skal jeg gaa og finne ut hva jeg skal gjoere idag. Skulle moete tolken min om en halv time, men hun ringte nettopp og sa at hun ikke kom noen vei. Men som de sier i Nepal: Ke garne? (What to do?) Man kommer lengst hvis man tar det som det kommer...

Aa kjaempe for sin sak

"I can't stay long, I have a demonstration" sa hun. Tolken min. 24 aar, fra Tibet. Snakkesalig og fantastisk. "I am little bit afraid. After the last demonstration, I couldn't get out of bed for three days, the police hit me so hard". Jeg fikk en utrolig respekt for henne naar hun gikk, hun sa det var aldri et spoersmaal om aa la vaere.

Jeg lurer paa hvordan det er aa brenne saa mye for en sak at slag med en bambusstav og spark fram ilitaerstoevler er noe man tar i mot. Egentlig haaper jeg at jeg aldri trenger aa finne ut av det.....

Hverdag i Kathmandu

Maa innroemme at det ikke skjer de store tingene i Kathmandu for tiden. Jeg har kommet i gang med jobbingen, men det gaar litt traatt naa i starten. I morgen skal jeg snakke med en tibetansk jente som forhaapentligvis skal vaere tolken min. I saa fall skal jeg gjoere mine foerste intervjuer i helgen. Det er eieren av hotellet jeg bor paa som har funnet henne for meg. Haaper bare hun snakker bra engelsk, blir litt pinlig hvis jeg maa si hun ikke er god nok. Hun er vanligvis laerer og sa hun kunne gjoere dette som en deltidsjobb, da gikk det opp for meg at jeg skal faa min foerste ansatte.

Det er et fantastisk spennende omraade jeg jobber i. Bazaaren er en gate som gaar diagonalt gjennom den historiske byen og starter paa plassen utenfor palasset. Noen av de aller eldste husene i Kathmandu ligger paa denne gaten (det er en 1500 aar gammel handelsrute mellom India og Tibet), men man vil heller ha det som er moderne, og fantastiske gamle mur og trehus staar bare og faller fra hverandre. I stedet bygger man hoye betonghus som kanskje kan anses som moderne, men som hverken er fine eller spesielt funksjonelle i dette klimaet. I gater som er fire meter brede bygges det 8-10 etasjers hoye hus, og det kommer saa godt som ingen dagslys ned i gatene (eller luft for den del). Det som er positivt er at det tydeligvis er et populaert omraade aa bygge i og at det er baade vilje og penger til aa investere. Problemet er bare at det ikke egentlig finnes noen plan for utviklingen av omraadet. Var og besoekte ’department for building and urban palnning’, og de var fantastisk behjelpelige. Jeg faar bl.a. tilgang til satelittfotos som kun er til internt bruk. I tillegg skal de oversette bygningsreglementet fra Nepali til engelsk for meg.Tviler litt paa at det ville skjedd hjemme, men saa har jeg heller aldri proevd.

Ellers er det streik, eller problemer med fyllingen eller noe som gjoer at bosset ikke blir plukket opp i den historiske byen. Kombiner det med oppimot tredve grader midt paa dagen og jevnlige regnskyll og du faar en fantastisk aroma. Haaper virkelig de snart faar ordnet det, for det er et ganske stort problem i bazaren. Butikkeierne kaster bosset ut i gaten og der blir det liggende. Synes litt synd paa de har butikk rett med siden av en haug. Men heldigvis er byn full av heldige kuer som gjoer en god jobb i aa spise bosset.

Ting har blitt litt en vane: jeg sover litt for lenge, jobber mindre enn jeg burde, tilbringer litt for mye tid paa kafe, spiser god mat (allerede litt lei av aa spise paa restaurant), leser masse boeker, bruker masse penger paa boeker og lurer paa hvor alle de andre turistene egentlig er. Det er ikke saa mange turister her generelt og omtrent alle kommer i et par. Klarer ikke helt aa faa meg selv til aa hoppe over et par som sitter paa nabobordet paa en restaurant og spoerre om vi skal vaere venner. Men av de jeg har moett er det ikke saerlig mange som jeg hadde spesielt lyst aa snakke med igjen, saa det gaar helt greit. Regner med det ordner seg, alle paastaar jo at det er naar man reiser alene man moeter mennesker.
Det er litt vanskelig med de lokale, det er ganske mange som kommer bort paa gaten og begynner og snakke. Noen ganger er det bare en hyggelig litt merkelig mann fra Tibet som saa deg og bare maatte i velkommen til Tibet, andre ganger tar jeg meg selv i aa fortelle at ’ja, jeg er gift’. Har tilsynelatende vaert gift i et aar, men har ingen barn enda selv om det tar jo bare ni maaneder. Faar uttallige tilbud om magic mushrooms, marihuana eller hasj, kan ikke helt forståaa hvorfor siden jeg er saan cirka den turisten som ser mest straight ut i hele byn. I alle fall i aldersgruppen 20-40.

Jeg savner broed. Jeg kan bare ikke forstaa hvorfor resten av verden paa doed og liv skal lage soet loff naar man kan lage spleisebroed. Man kan faa alt av mat i Thamel (bydelen min) fra indisk til thai til italiensk, nepalsk, tibet, vegetar, oekologisk eller europeisk (hva det naa er). Det er masse godt, og masse langt under middels. Har funnet en restaurant som er har super mat og lokaler. Og i tillegg har de god kaffe!

Livet er bra, og jeg kan se frem mot at monsoonen snart begynner for fullt. Jippi!

Nesten en av gjengen og eksos

I gaa gikk jeg helt fra hotellet, til supermarkedet og tilbake uten at noen proevde aa selge meg noe! Jeg tar det som et tegn paa at jeg har vaert her lenge nok til at de kjenner meg igjen. YEY. Jeg er veldig fascinert av de andre turistene. Jeg har aldri foelt meg saa mainstream i hele mitt liv og foeler meg veldig utenfor som hverken har dreads, posebukser eller piercinger. Jeg matcher de lokale mye bedre enn de andre hvite naar det gjelder antrekk, jeg skjoenner ingenting.
Jeg liker aa gaa, og naar man kan gaa til et sted, gidder jeg ikke ta taxi. Jeg sparer pengene og slipper aa prute (noe jeg er skikkelig daarlig paa og som jeg hater). Gikk til Patan en av dagene, og det var egentlig en ganske fin tur, men jeg er sikker paa at jeg pustet inn mer eksos paa en time enn jeg gjorde paa tre aar i Koebenhavn. Er veldig glad jeg har med meg en astmaspray, den er allerede flittig brukt. Saa da boer man kanskje ta taxi i stedet for...
Saa min foereste Tibet-demonstrasjon i gaar. Gjorde som jeg har faatt beskjed om og gikk i motsatt retning, men det kom kjoerende mange politi-varebiler fulle av arresterte demonstranter forbi meg. Og i gaarkveld var Thamel (min bydel) full i politi. Holder lav profil i naerheten av dem, alle baerer paa bambus stokker. Saa en politimann slaa en mann fordi sykkelen hans stod i veien. Saa det er litt andre tilstander her (selv om politiet hjemme ikke bare faar skryt)
Naa har jeg begynt og jobbe, og det foeles bra. Gleder meg til aa se hva det blir til, maa bare vaere disiplinert og jobbe naar jeg skal. Regner med det ikke alltid blir like lett.

Lost in transaltion....og regn

Jeg maa inroemme at jeg foeler meg litt lost i Kathmandu. Naar jeg foerst blir kjent med den regner jeg med det blir veldig bra, men paa det naavaerende tidspunkt er det hele rimelig stort og uoverskuelig. Klarer ikke helt se for meg hvordan jeg skal faa til dette her, men faar haape det ordner seg naar jeg foerst kommer i gang. Gir meg selv et par dager til som turist og saa er det action. Det er litt slitsomt naar man foeler at alle man moeter skal lure en og tjene penger paa en. Men det er vel ikke noe som er unikt for Kathmandu.

Har funnet flere veldig koselige restauranter og kafeer og de har baade cafe latte og tradloest internett, saa dette kan jo ikke bli annet enn bra. I tillegg er det masse gode bokhandler og saa utrolig mye fint stoff! Skal jobbe i stoff-delen av basaren, saa jeg satser paa aa bli god venn med en som segler billig stoff og faa sydd meg noen fine klaer.

Bor i Thamel som er turist distriktet, men det er faktisk overraskende faa utlendinger her. Det er litt utenfor sesongen. De kommer i tre kategorier: turister, langtids-backpackere (alle har vaert i india foer de kommer hit og minst en i hver gjeng har dreads) og saa er det de som skal vaere her lenge. Det er visstnok mange som jobber frivillig paa skoler og barnehjem. Man ser ganske godt hvem som er hvem og det finnes en lokal variant av 'afrika-bunaden' som gaar igjen.

Det regner, masse... Vet at det er regntid, men det har hittil ikke slaatt feil, jeg er ute og gaar hver gang det begynner aa regne. Men har en fin paraply og det er en internett-kafe paa hvert hjoerne. Saa det er en av mine 'vente-paa-at-regnet-slutter' aktiviteter. Det er rimelig lummert her, saa det er fatisk litt deilig naar det regner og blir litt kjoeligere.

Moette noen soete jenter den foerste kvelden som jeg spiste middag med, og jeg regner med at det ikke blir saa stort problem aa moete mennesker. Men jeg gleder meg litt til Pranita (i klassen min) kommer hit. Blir bra aa ha en nepalsk venn!

Skal legge ut noen bilder en dag snart, masse fine motiver her.

Ørestaden go home

Reisen som skulle vare 20 timer ble plutselig forlenget med et døgn, og nå sitter jeg i Qatar, en blanding av sandkasse og byggeplass. Hvis noen trodde Ørestaden maglet overordnet helhet har de ikke vært her...